Søvnparalyse! (Hypnagogia/living HELL)

12.02.2013 - 18:33 8 kommentarer
Nighty niiight. Dont let the bedbugs bite.

Sov godt....

Jeg har en underlig greie av og til som jeg har hatt med meg i mange herrans år. Det er utrolig skummelt... Jeg har aldri har klart å sette helt ord på det, men etter litt research og litt prat med gode venner tror jeg at jeg er et stykke på vei.

Jeg skal prøve å forklare: Jeg sovner. Sover hårdt som faen. MEN så våkner hjernen. Uten at kroppen henger med. Så kroppen sover. Hjernen drømmer. MEN jeg er våken. Det er living hell.  Ubeskrivelig, sinnsykt skummelt! Jeg er selvsagt en av de som lider av kjempeskumle mareritt et harmonisk menneske ikke kunne sett for seg at gikk an engang. Og denne tilstanden opplever jeg nesten aldri når jeg drømmer noe fantastisk. Bortsett fra av og til kan man få orgasme i søvne, men det er et annet tema jeg skal ta for meg en annen dag.

ALT som er poteniselt skummelt suger jeg til meg. Har jeg sett en krigsfilm er jeg i krigen hele natten. Har jeg sett en skrekkfilm har jeg slimete monstre etter meg. Har jeg sett Tom Hanks ha HIV er jeg HIV-positiv hele natten. Ser jeg en komedie kan jeg til gjengjeld også le og humre meg igjennom natten, men det er ikke så viktig akkurat i dette innlegget. Ofte er det  altså gjengangermarerittene mine som dukker opp. Og her er  noen av de:

* Jeg har en massemorder i hælene, men klarer ikke bevege meg fortere enn i saktefilm.

* Jeg har ramlet ned i en grotte/grop full av slanger og kommer ikke ut. Slangene er også i sengen min og andre steder man bare vil ha kos. (ingen spøker om enøyde slanger godtas her).

* Barnet mitt er i fare og jeg kan ikke redde han

* Det er noen på vei inn på soverommet mitt med kniv

* Jeg er i et fly som skal kræsje

* Jeg drukner

Enkelt og greit har jeg sett ALTFOR mange skumle filmer i mitt lettskremte liv. Det hele begynte med at foreldrene mine satt ned i TV-stuen, mens jeg satt  ubevoktet mutters alene oppe foran en annen TV hver kveld og hadde full kontroll over de 15 kanalene vi hadde kjøpt . Hælvete starta med at jeg svitchet med fram til et satans program som het "Twilight Zone" som gikk på TV3. Der så jeg blant annet en jente med igjensydd munn, et gremlinsmonster som prøvde å bite over en flyvinge som bare én mann i flyet så og masse annet faenskap. Dessuten så jeg hele "Gremlins" en gang på barneskolen da jeg fortsatt var så ung at jeg ikke hadde snev av begrep om at de små jævlene ikke fantes i virkeligheten. Fantasien min løp løpsk og ingen terapaut i verden kan få meg til å slutte å få angst langt inni ryggraden når jeg ser noe på TV jeg synes er skummelt.

Ærlig talt begynner jeg å bli vant til å ha disse marerittene jevnt og trutt. Det kommer heldigvis såpass sjelden at det er ikke skummelt å gå og legge seg liksom. Men i forrige uke skjedde det. Det var hinsides jævlig. Problemet er dette:

Av og til opplever jeg marerittene som virkelighet. Ikke fordi jeg er psykotisk. Ikke fordi jeg er full. Ikke fordi jeg er klin gæærn, men fordi kroppen kommer inn i en helt ufattelig bedriten tilstand.  Altså: Jeg sover. Men jeg kan se rommet jeg sover i og såvidt åpne øynene. Det er LIVING HELL! Av og til kan jeg høre meg selv prøve å rope etter hjelp, men man klarer ikke bruke stemmen. Litt som når Rose (Kate) prøver å rope etter Jack (Leonardo) i "Titanic" når skipet har gått under og de drifter på ishavet og den frosne kroppen hans sakte synker til havsens bunn. Du har en stemme, men den virker ikke. Du er helt maktesløs. Det hjelper ikke å ha overdreven stor fantasi. Som meg. Som den gangen jeg drømte at jeg stod midt i en mørk skog og så på en skøytebane full av barnefamiler. Da det brått ut av svartskogen kom to brølende afrikanske løver og begynte å ete opp folka som koste seg. Den eneste måte å redde seg på var å løpe til hællvette vekk og da kom det selvsagt tusener på tusener av råtne, blodige zombier ut av buskene. Helt usaklig og teit drøm, men når du tror det er sant våkner man mildt sagt ganske svett og andpusten og lettet over at man ligger trygt under dynen og ikke lever i en psykothriller.

Fy fader! Du har altså mareritt, men du er litt våken. Akkurat så våken at du tror det skjer på ordentlig og så evner du ikke å røre en muskel. Ligger der som Michelle Pheiffer i skrekkthrilleren "What lies beneath" der Harrison Ford doper henne med et middel som gjør at hele kroppen blir 100% paralysert og lammet, mens hjernen fungerer som den skal.

Etter å ha luftet dette for noen venner viser det seg at jeg er ikke alene om denne greia her heller. Sånn er det ofte for meg. Hver gang jeg tror jeg har funnnet beviset for at jeg faktisk er riv ruskende gal og må beltelegges og shippes til Dikemark har jeg bare en eller annen liten greie som mange andre har også. Ikke alle. Men tydelig mange nok, for jeg har en bråte med venner og kompiser som kjenner seg igjen! Har prøvd å overtale sikkert 3 forskjellige terapauter om at jeg helt sikkert har en eller annen diagnose, men nei, nada, netjski, njet. Jeg er bare uheldig og forfugt av dritskumle ting.

Wikipedia sier så her:

Mardrömen

Søvnparalyse, også kalt hypnagogia, er en tilstand med midlertidig lammelse av kroppen (paralyse) rett etter at en person våkner eller er i ferd med å falle i søvn.

Fysiologisk er tilstanden nært beslektet til paralysen som oppstår som en naturlig del av REM-søvn. Søvnparalyse oppstår når hjernen våkner fra en REM-tilstand, men kroppen fortsetter å være paralysert. Dette fører til at personen er lys våken, men er ute av stand til å røre seg. Personen kan også oppleve hallusinasjoner, både via syn, hørsel og berøring, samt fornemmelser og overbevisninger f.eks. om at noe ukjent er tilstede i rommet.

Et fåtall kjenner begrepet søvnparalyse, noe som kan gjøre det til en veldig skremmende opplevelse all den tid man ikke vet hva det er.

Som oftest tolker pasienten søvnparalysen som et mareritt eller en drøm. Hallusinasjoner av uvirkelige gjenstander og skapninger i et ellers kjent soverom vil støtte denne konklusjonen.

Søvnparalyse oppstår under REM-søvn for å unngå at kroppen manifesterer bevegelser som oppleves i en drøm, for eksempel å unngå at man rører på føttene hvis man drømmer om å løpe.

VRÆÆÆÆÆL i natta!

<3 <3 <3

8 kommentarer

lizzy

13.02.2013 kl.05:41

jeg har hatt det sånn som deg, og det eneste som hjalp var å ta opp drømmetolking, for drømmer er egentlig bare meldinger som det ubevisste vil at du skal få, men ofte i usannsynlig vridde og morbide former. det finnes en app hvis du har iPhone/iPad som er ganske bra, som heter Dreams. ellers er det masse bra drømmeleksika der ute.
jeg mener, hvis man først må være vitne til all gørra, kan man jo like gjerne vite hva den egentlig betyr...

Lise

17.02.2013 kl.23:16

Opplevde søvnparalyse for første gang i fjor høst. Jeg var sikker på at jeg skulle dø og at det var et gjenferd som prøvde å drepe meg. Fikk ikke puste. Jævlig ekkelt opplevelse! Håper jeg aldri opplever det igjen.

camilla

26.02.2013 kl.17:26

Bra skrevet, og jeg forguder bloggen din! Når jeg leser det wikipedia har skrevet som du har lagt inn her, er det akkurat som at de skriver om meg. Jeg har det OFTE, men det er når jeg faller i søvn og ikke når jeg våkner. Prøver så hardt jeg bare kan og våkne,siden jeg vet så inderlig godt at jeg bare drømmer. Det er derimot klin umulig og åpne øynene. Helt insane grusomt!

elf (@elfhybrid)

14.03.2013 kl.12:19

Hatt det en del ganger, det er fremdeles helt for jævlig.

Yvonne

15.03.2013 kl.15:57

Hei, visst nok skal folk som lider av narkolepsi være plaget med dette, har også lest noe om at hjernen til høysensitive mennesker er ekstra plaget med mye drømmer, les mer her http://www.hsperson.no/Bilder/The%20Clinical%20Implications.pdf

Julenek

20.04.2013 kl.23:09

Jeg elsker folk som sier og skriver 'hællvette' :D

lienna79

06.08.2014 kl.16:37

Jeg har også opplevd søvnparalyse. Skummelt. Heldigvis en sjelden gang. Jeg har ofte vært forvirret når jeg har vært i den tilstanden og i tvil om det er drøm eller virkelighet. Etterhvert som jeg innser at jeg sover, frykter jeg at jeg aldri skal våkne opp igjen. Jeg kjemper for å våkne og det føles lenge.

Katrine

02.01.2015 kl.13:41

Hei! Har sett på Bloggerne og måtte titte innom bloggen din! Valgte et tilfeldig innlegg, og havnet på søvnparalysen! Så "digg" å lese om at flere opplever dette. Har vært plaget siden 6 års alderen med dette, tok meg 20 år før jeg googla det å fikk et svar. Jeg opplever det ved innsoving, og kan tipse om at å roe ned kroppen før soving er lurt! Vil for øvrig si at du er en stor inspirasjon og en dyktig samfunnsengasjert dame. Helt enig i at kritikk og mobbing ikke er det samme, vi bør være med tykkhudet enn som så -og lære barna våre det samme! Stå på! :)

Skriv en ny kommentar

hits