En SMS som knuste hjertet mitt

Her om dagen fikk jeg en sms av en jente som rrte meg langt inni sjela. Den sjela jeg drasser rundt p kan nok virke bde mrk, hensynsls og ndels av og til, men det er klart den ikke er. Hvertfall ikke konstant. Som de fleste andre er jeg mest opptatt av de tingene jeg kjenner meg igjen i, eller fler meg truffet av. jeg fr noen mailer, sms`r og telefoner inni mellom som virkelig setter en stkk i meg. P en positiv, men samtidig utrolig trist mte. Jeg har snakket ganske pent om at jeg har slitt med angst og angstlidelser siden jeg var liten jente. Og det har vrt et helvete. Et mareritt. Men ogs en berikelse. Hvor svulstig den enn mtte hres ut.




Denne meldingen her var spesielt vond lese fordi jeg kjente meg s igjen i hplsheten. Man er temmelig desperat nr man sender en sms til en fremmed bare for f et lite hp om at man ikke er alene og at ting kan bli lysere med tiden. Jeg svarte s godt jeg kunne, men fikk aldri noe svar fra denne jenta igjen. N hper jeg hun leser dette innlegget. Her er uansett SMS`n:

"Hei, Suzanne! Fant nummeret ditt p 1881. Dette er kanskje litt merkelig, men jeg har veldig lyst til komme i kontakt med deg. Jeg er en jente p 20 r som ikke har noe livsglede og som for yeblikket ikke kan se annet en mrke. Jeg vet at jeg er ung, men har hatt det snn s lenge jeg kan huske. Jeg fler at jeg ikke lykkes med noe. Jeg er deprimert, har panikkangst, en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og ekstremt lav selvtillit. Alt gjr s ufattelig vondt og jeg klarer ikke overbevise meg selv om at det kan bli bedre. Jeg skader meg selv og hater ingen p denne jord mer enn jeg hater meg selv. I tillegg takler jeg ikke sosiale sammenkomster og det frer til at jeg bare ligger i sengen. Hvordan har du kommet deg dit du er i dag? Du strler og er helt fantastisk. Jeg ser virkelig opp til deg. Angsten forsvinner vel aldri, men blir det bedre?
Sendt fra min iPhone"

Det jeg nsker med dette innlegget er ikke at folk skal gjre noe annet enn vre positive og fortelle hvorfor denne jenta kan vite med sikkerhet at ting faktisk blir bedre. For det er klart det gjr. Men angsten for folk som henne og ikke minst meg selv er spass lammende i perioder at det er vanskelig se at ting skal bli bedre.

Ja, det er jo andre sndag i advent og frjulstiden kan man jo bruke p vre medmenneske om ikke annet. Hvertfalll littegranne.

S kjre fortvilte fine, stakkars deg som sendte meg denne meldingen. Angst kan gjre deg klokere, sterkere, varmere. Kanskje ogs kaldere, reddere og mer srbar i perioder, men kodeordet her er "perioder." Jeg er et levende bevis p at selv de mest elleville, mrkeste og langvarige angstilstander kan bli bedre.

Noen andre som har noen fine rd eller fine historier? Kom gjerne med de. Hvis du kun har negativt dritt eller uhygge komme med s vr s vennlig finn et annet blogginnelgg vr krass p.

Suzanne.


18 kommentarer

En fyr p frti virker kanskje lite relevant, men jeg har gtt p noen smeller og vrt langt nede. I relativt lange perioder var jeg s langt nede og full av selvhat og drlig selvtillit at jeg tenkte at ikke det var noe vits i ta livet av meg en gang, fordi jeg ikke nsket at noen skulle f gleden av at jeg dde.

Det hres sikkert patetisk ut, men snn var det.

Jeg begynte hos psykolog. Det hjalp, etter en stund.

Jeg husker da lyset begynte komme tilbake. Jeg la merke til at verden ble litt lysere, ikke lys som i en perfekt sommerdag, men som om mrketiden var over, og det opplevdes helt reelt. Etter en stund ble jeg rettere i ryggen (rent fysisk)nr jeg beveget, og gledet meg over sm ting. Etter det har ting stort sett gtt oppover, og nr det ikke har gjort det s har jeg minna meg sjl p hvor deilig det var nr det ble lysere.

Det jeg prver si er vel kort og godt at du har faktisk noe se frem mot. Det blir bedre. Men ikke vre redd for ske hjelp.

Man blir tryggere p seg selv som voksen fordi det er frre ting man m gjre for frste gang. Man lrer delvis leve med angsten, og delvis hvordan man skal forhindre nye episoder.

Tusen takk dere! Tror ikke alder eller kjnn skiller oss stort nr det kommer til angst. Den er jo universal.

Suzanne

Jeg lider av panikk angst og depresjoner og noen ganger virker det som det ikke finnes noe lys i enden av tunellen. Det viktigste er og f hjelp og la noen hjelpe. Selv har jeg gtt i behandling i to r og ble ganske frisk men fortsatt m jeg ha hjelp og det er ikke noe galt i det! Profesjonell Hjelp og forstelse er nkkelen til suksess. Jeg har vert s langt nede i perioder att jeg ikke kunne tro jeg kom meg opp igjen men det gjorde jeg og det vill du og om du velger og kjempe for deg selv. Det er som og hre om meg selv og jeg hper du fr hjelp! <3

Det fyrste som slo meg var, fr vedkommande tilstrekkeleg hjelp, t.d medisiner? Ved spass lammande tilstander tenkjer eg at medisinering er vesentleg. Legemiddelindustrien er komne langt, og angst er ein sjukdom p lik linje med andre. Depresjon ogs. Eg har vore depressiv sidan eg var lita, og brukt medisiner i 20 r. Det held meg i balanse (bortimot), og har frt til at eg har rit "vanleg" liv.

Det fyrste som slo meg var, fr vedkommande tilstrekkeleg hjelp, t.d medisiner? Ved spass lammande tilstander tenkjer eg at medisinering er vesentleg. Legemiddelindustrien er komne langt, og angst er ein sjukdom p lik linje med andre. Depresjon ogs. Eg har vore depressiv sidan eg var lita, og brukt medisiner i 20 r. Det held meg i balanse (bortimot), og har frt til at eg har eit "vanleg" liv.

Har slitt mye med angst etter at en i familien tok livet sitt. Har aldri ftt hjelp, men kom meg ut av det p egenhnd som 15 ring. Men det kommer tilbake i perioder, spesielt p denne rstiden. Man er bare ndt til skaffe seg hjelp, eller finne personer prate med som fr deg til fle deg bedre, om man har slike i livet sitt. Det gjelder finne trygghet. I allfall i min situasjon. Jeg har som sagt aldri ftt hjelp og fler meg stort sett alene om dette, noe som gjr situasjonen verre i perioder. S mitt neste steg er ske om hjelp :)

Jeg fr vondt av lese hvordan den personen sliter, og hper personen fr hjelpen den trenger.

Jeg kjenner flere som sliter med angst og depresjon, og jeg vet hvor de sliter i perioder. Det er da jeg kan si at jeg fler med kjempeheldig aldri har hatt en depresjon eller angst. Selv er jeg bevisst p vre et medmenneske for de jeg kjenner som sliter med dette, og jeg nsker vre der for dem hvis de trenger en skulder grte p. Felles for de jeg kjenner som sliter med angst og depresjon er at de str frem og forteller om det. Det vre pen om det tror jeg er det beste, og det hjelper oss utenforstende til forst, og til pne ynene vre for hvordan andre mennesker har det.

Kjempefint og flott innlegg fra deg!

nsker deg en kjempefin mandagskveld :)

Toril

Wow, her kjenner jeg meg igjen nr det gjelder angst. Opplevde det sent i livet. Jeg var alltid midtpunktet hvor enn jeg gikk og var alltid framp og stod ofte p scenen som barn.

S sa det pang! Alt raset sammen. Hater janteloven og den som laget den er skutt i hodet sitt! Er ingen andre land enn Norge det er stort antall av selvmord. Det er et tabu tema og folk lper vekk om du er deppa eller suicidal. Ingen unner andre godt! Men, beste rdet til ungdommen n er vre samlet. Heng med de du stoler p!!

Jeg har hatt veninner som har vrt sjalu p meg! Og jeg har alltid stilt opp for andre som har vrt i sorg.

Men, n skal jeg bare tenke p meg selv og drite i om andre ubetydelige folk er lei seg! For de skal dra glansen min og ta fra meg min optimisme. For jeg er kjent for vre den konstant glade. Fordi jeg har masse se fram til. Jeg har mine nrmeste jeg stoler p, s fr de andre g f trst av noen andre!!

Hper jeg ikke hres ut som en total dust n, men har slitt med bde angst og depresjon og merker veldig ofte det hjelper vre ganske rlig om hele greia. For det er jo s jvlig vanlig. Det har hvertfall hjulpet meg med sette det hele i perspektiv. Nr man ikke klarer sette positivt lys p noe som helst, er det fint minne seg selv p at det er s sinnsykt mange andre som sliter med akkurat det samme, og at det ikke skal vre noe man m gjemme bort. For da blir det jo enda mer slitsomt. Og det ekstra bryet med skamme seg for angsten og depresjonen, det gidder jeg faktisk ikke slite med. Merker det har blitt lettere identifisere tanker som har grunn i angst n, kanskje ikke lettere gjre noe med dem, men det er jo fint kunne skille de ut og vite at man skal ta de tankene s lite serist som mulig...

Angst er vondt slite med, men ikkje farleg, sjlv om det kjennes snn. Har sjlve slitt med angst i alle r, og er fyrst no eg fr hjelp. Hos meg har angsten sltt seg ut i anoreksi, ein lang historie eg ikkje skal g inn p, men eg vil oppfordre til be om hjelp, og vge romme de kjenslene som er der. Det vil bli betre, men det blir ofte vrre fr det blir betre... Er sjlve innlagt no i jula. Det finnes mange gode plasser man kan ske om f hjelp, der folk er rdyktige. Her eg er er de kjempeflinke!

Det handlar og om finne mestrinstrategier for angsten, finne nye mtar takle det p, og avledning ikkje minst. Men det tek ofte litt tid finne de mtane som skulle funke.

Det er tft, men verdt det til slutt! Man m vge stole p at det gr ann f det betre. Synes sjlv det er vanskeleg forst, eller tru, men har dei trua p meg her, s m eg vel ogs f trua p at ting kan endrast.

Veit ikkje om dette var til hjelp, men jenta som sendte deg sms er ikkje leine, og det finnes hp og hjelp som funker.

Gud kan sette deg fri - Han elsker deg hyere enn noe menneske kan elske noen :)

Jeg hadde spiseforstyrrelser og depresjoner i 5 r. Jeg hadde sosial angst, og svnforstyrrelser. Jeg virkelig hatet meg selv, og ville gjre ende p det.

Vinteren 2014 prvde jeg "siste utvei", etter ha prvd alle Oslos psykologer (haha, mange hvertfall) de siste rene, uten framgang.

Da ga jeg Jesus en sjanse, etter ha hrt hvordan kristne venner av meg hadde blitt satt fri fra bde rusavhengighet og tvangstanker da de ble frelst.

Den dagen jeg ba Jesus inn i livet mitt ble jeg satt fri fra depresjon, angst og bulimi, og har ikke hatt et eneste problem med det siden!

Jesus bare viser meg at det er en grunn til at det er en mening med livet mitt, og det kommer han til vise enhver som bare velger ske han.

Han som skapte deg elsker deg, og lengter etter sette deg fri fra det vonde. Vit at du er helt spesiell, du er en prinsesse, og s ufattelig verdifull!

Suzanne, du er ei helt utrolig bra dame, s ekte og fin!Takk for at du er du, og at du p bloggen og p Bloggerne deler litt av hvem du er med resten av verden.

Vit at du er elsket.

<3

Huff.. kjente meg s igjen der. Jeg er deprimert, jeg har en smule angst, jeg har prvd p selvmord et par ganger, men folk prver stadig redde meg fra friheten.(dden alts) Jeg sitter tenker en del, p at jeg m komme meg ut treffe folk, vre sosial, men det skremmer rven av meg. Jeg skjelver bare jeg gr inn p en kafe alene for bestille kaffe.

Man m egentlig bare ta et skritt om gangen, prve seg ut p farlig farvann. Det er en prvelse, dette livet. S sykt undvendig egentlig.

Dette er faktisk frste gang jeg skriver noe i et kommentarfelt bortsett fra facebook.

Men jeg kjenner meg p mange mter igjen i denne jentas verden, -slik den er for henne n var den for meg for ca to r siden. Angsten er s brutal og fles s uoverkommelig, og selv om jeg aldri har jobbet s hardt for noe fr som det mestre og leve med angsten, s vet jeg ogs at det viktigste steget for meg var f hjelp. Heldigvis finnes det fantastiske mennesker som jobber med dette og sttter og veileder underveis. Og er du ikke fornyd med hjelpen du fr, s bytt, for det finnes s mange flinke folk rundt forbi.

Lykke til, til denne jenta, ta en dag av gangen :)

Og takk til Suzanne som er pen, rlig og belyser :)

Jeg har ogs emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, s er bare ta kontakt om du/dere vil snakke.

Veronicaklaussen@hotmail.com

Du er himmelsk Suzanne. Jeg tror ikke du selv vet hvor jvlig stor innflytelse du har p folk. Du kommer ut med noe s viktig - noe som idag tydeligvis er ''tabu'' snakke om. Man skal ikke ha angst, depresjoner and so on - og hvis man har det, ja da er du automatisk plassert i en bs.

Du er ekte, du gir fullstendig faen (ikke i alt da regner jeg med, men det viktige) og du gir s mye godt av deg selv. Og du skal ikke bli overrasket nr folk som sliter psykisk ser opp til deg, folk som sliter generelt eller som bare er - du skulle hatt en medalje eller hvertfall en jvlig dyr og royal vin for den du er. Du er best. Skulle nske vi var bestiser, haha. St p!

du er ikke alene <3

Sliter med angst og deprisjoner jeg ogs (vondt og godt hre jeg ikke er alene). Har slitt siden jeg var 14 (blir 20 i r), men har hatt en underliggende angst siden jeg var liten. Etter at en god venninne tok livet sitt som 15ring (og en god del andre dumme ting), har jeg slitt med isolasjon, angst, selvmordstanker og noen ganger selvskading. ble en drop-out fra vgs, og er ufr i dag.

etter en innleggelse i fjord ble jeg endelig tatt p alvor, fikk diagnose og en behandler som endelig forsto meg, og kunne forklare ting som jeg hadde holdt inni meg i mange r. Er p bedringens vei n. God og tilrettelagt samtaleterapi hjalp veldig p meg vertfall. n klarer jeg g i butikken, se folk i ynen nr jeg prater med dem, og ikke f altfor vondt i magen hele tiden nr jeg forlater dra hjemme. Noen perioder er bedre enn andre, og noen drligere.

Bra at slike temaer blir tatt opp, fler ikke det blir pratet nok om.

Skriv en ny kommentar