En SMS som knuste hjertet mitt

07.12.2014 - 15:40 18 kommentarer

Her om dagen fikk jeg en sms av en jente som rørte meg langt inni sjela. Den sjela jeg drasser rundt på kan  nok virke både mørk, hensynsløs og nådeløs av og til, men det  er klart den ikke er. Hvertfall ikke konstant. Som de fleste andre er jeg mest opptatt av de tingene jeg kjenner meg igjen i, eller føler meg truffet av. jeg får noen mailer, sms`r og telefoner inni mellom som virkelig setter en støkk i meg. På en positiv, men samtidig utrolig trist måte. Jeg har snakket ganske åpent om at jeg har slitt med angst og angstlidelser siden jeg var liten jente. Og det har vært et helvete. Et mareritt. Men også en berikelse. Hvor svulstig den enn måtte høres ut.




Denne meldingen her var spesielt vond å lese fordi jeg kjente meg så igjen i håpløsheten. Man er temmelig desperat når man sender en sms til en fremmed bare for å få et lite håp om at man ikke er alene og at ting kan bli lysere med tiden. Jeg svarte så godt jeg kunne, men fikk aldri noe svar fra denne jenta igjen. Nå håper jeg hun leser dette innlegget. Her er uansett SMS`n:

"Hei, Suzanne! Fant nummeret ditt på 1881. Dette er kanskje litt merkelig, men jeg har veldig lyst til å komme i kontakt med deg. Jeg er en jente på 20 år som ikke har noe livsglede og som for øyeblikket ikke kan se annet en mørke. Jeg vet at jeg er ung, men har hatt det sånn så lenge jeg kan huske. Jeg føler at jeg ikke lykkes med noe. Jeg er deprimert, har panikkangst, en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og ekstremt lav selvtillit. Alt gjør så ufattelig vondt og jeg klarer ikke å overbevise meg selv om at det kan bli bedre. Jeg skader meg selv og hater ingen på denne jord mer enn jeg hater meg selv. I tillegg takler jeg ikke sosiale sammenkomster og det fører til at jeg bare ligger i sengen. Hvordan har du kommet deg dit du er i dag? Du stråler og er helt fantastisk. Jeg ser virkelig opp til deg. Angsten forsvinner vel aldri, men blir det bedre?
Sendt fra min iPhone"

Det jeg ønsker med dette innlegget er ikke at folk skal gjøre noe annet enn å være positive og fortelle hvorfor denne jenta kan vite med sikkerhet at ting faktisk blir bedre. For det er klart det gjør. Men angsten for folk som henne og ikke minst meg selv er  såpass lammende i perioder at det er vanskelig å se at ting skal bli bedre.

Ja, det er jo andre søndag i advent og førjulstiden kan man jo bruke på å være medmenneske om ikke annet. Hvertfalll littegranne.

Så kjære fortvilte fine, stakkars deg som sendte meg denne meldingen. Angst kan gjøre deg klokere, sterkere, varmere. Kanskje også kaldere, reddere og mer sårbar i perioder, men kodeordet her er "perioder." Jeg er et levende bevis på at selv de mest elleville, mørkeste og langvarige angstilstander kan bli bedre. 

Noen andre som har noen fine råd eller fine historier? Kom gjerne med de. Hvis du kun har negativt dritt eller uhygge å komme med så vær så vennlig å finn et annet blogginnelgg å vær krass på.

Suzanne. 


18 kommentarer

Ove

07.12.2014 kl.16:28

En fyr på førti virker kanskje lite relevant, men jeg har gått på noen smeller og vært langt nede. I relativt lange perioder var jeg så langt nede og full av selvhat og dårlig selvtillit at jeg tenkte at ikke det var noe vits i å ta livet av meg en gang, fordi jeg ikke ønsket at noen skulle få gleden av at jeg døde.

Det høres sikkert patetisk ut, men sånn var det.

Jeg begynte hos psykolog. Det hjalp, etter en stund.

Jeg husker da lyset begynte å komme tilbake. Jeg la merke til at verden ble litt lysere, ikke lys som i en perfekt sommerdag, men som om mørketiden var over, og det opplevdes helt reelt. Etter en stund ble jeg rettere i ryggen (rent fysisk)når jeg beveget, og gledet meg over små ting. Etter det har ting stort sett gått oppover, og når det ikke har gjort det så har jeg minna meg sjøl på hvor deilig det var når det ble lysere.

Det jeg prøver å si er vel kort og godt at du har faktisk noe å se frem mot. Det blir bedre. Men ikke være redd for å søke hjelp.

07.12.2014 kl.16:32

Man blir tryggere på seg selv som voksen fordi det er færre ting man må gjøre for første gang. Man lærer delvis å leve med angsten, og delvis hvordan man skal forhindre nye episoder.

07.12.2014 kl.16:47

Tusen takk dere! Tror ikke alder eller kjønn skiller oss stort når det kommer til angst. Den er jo universal.

Suzanne

Nathalie

07.12.2014 kl.19:14

Jeg lider av panikk angst og depresjoner og noen ganger virker det som det ikke finnes noe lys i enden av tunellen. Det viktigste er og få hjelp og la noen hjelpe. Selv har jeg gått i behandling i to år og ble ganske frisk men fortsatt må jeg ha hjelp og det er ikke noe galt i det! Profesjonell Hjelp og forståelse er nøkkelen til suksess. Jeg har vert så langt nede i perioder att jeg ikke kunne tro jeg kom meg opp igjen men det gjorde jeg og det vill du og om du velger og kjempe for deg selv. Det er som og høre om meg selv og jeg håper du får hjelp! <3

Åse

07.12.2014 kl.20:35

Det fyrste som slo meg var, får vedkommande tilstrekkeleg hjelp, t.d medisiner? Ved såpass lammande tilstander tenkjer eg at medisinering er vesentleg. Legemiddelindustrien er komne langt, og angst er ein sjukdom på lik linje med andre. Depresjon også. Eg har vore depressiv sidan eg var lita, og brukt medisiner i 20 år. Det held meg i balanse (bortimot), og har ført til at eg har rit "vanleg" liv.

Åse

07.12.2014 kl.20:35

Det fyrste som slo meg var, får vedkommande tilstrekkeleg hjelp, t.d medisiner? Ved såpass lammande tilstander tenkjer eg at medisinering er vesentleg. Legemiddelindustrien er komne langt, og angst er ein sjukdom på lik linje med andre. Depresjon også. Eg har vore depressiv sidan eg var lita, og brukt medisiner i 20 år. Det held meg i balanse (bortimot), og har ført til at eg har eit "vanleg" liv.

Emilia

08.12.2014 kl.21:55

Har slitt mye med angst etter at en i familien tok livet sitt. Har aldri fått hjelp, men kom meg ut av det på egenhånd som 15 åring. Men det kommer tilbake i perioder, spesielt på denne årstiden. Man er bare nødt til å skaffe seg hjelp, eller finne personer å prate med som får deg til å føle deg bedre, om man har slike i livet sitt. Det gjelder å finne trygghet. I allfall i min situasjon. Jeg har som sagt aldri fått hjelp og føler meg stort sett alene om dette, noe som gjør situasjonen verre i perioder. Så mitt neste steg er å søke om hjelp :)

Toril

08.12.2014 kl.22:05

Jeg får vondt av å lese hvordan den personen sliter, og håper personen får hjelpen den trenger.

Jeg kjenner flere som sliter med angst og depresjon, og jeg vet hvor de sliter i perioder. Det er da jeg kan si at jeg føler med kjempeheldig aldri har hatt en depresjon eller angst. Selv er jeg bevisst på å være et medmenneske for de jeg kjenner som sliter med dette, og jeg ønsker å være der for dem hvis de trenger en skulder å gråte på. Felles for de jeg kjenner som sliter med angst og depresjon er at de står frem og forteller om det. Det å være åpen om det tror jeg er det beste, og det hjelper oss utenforstående til å forstå, og til å åpne øynene våre for hvordan andre mennesker har det.

Kjempefint og flott innlegg fra deg!

Ønsker deg en kjempefin mandagskveld :)

Toril

09.12.2014 kl.07:22

<3

09.12.2014 kl.22:57

Wow, her kjenner jeg meg igjen når det gjelder angst. Opplevde det sent i livet. Jeg var alltid midtpunktet hvor enn jeg gikk og var alltid frampå og stod ofte på scenen som barn.

Så sa det pang! Alt raset sammen. Hater janteloven og den som laget den er skutt i hodet sitt! Er ingen andre land enn Norge det er stort antall av selvmord. Det er et tabu tema og folk løper vekk om du er deppa eller suicidal. Ingen unner andre godt! Men, beste rådet til ungdommen nå er å være samlet. Heng med de du stoler på!!

Jeg har hatt veninner som har vært sjalu på meg! Og jeg har alltid stilt opp for andre som har vært i sorg.

Men, nå skal jeg bare tenke på meg selv og drite i om andre ubetydelige folk er lei seg! For de skal dra glansen min og ta fra meg min optimisme. For jeg er kjent for å være den konstant glade. Fordi jeg har masse å se fram til. Jeg har mine nærmeste jeg stoler på, så får de andre gå å få trøst av noen andre!!

11.12.2014 kl.22:23

Håper jeg ikke høres ut som en total dust nå, men har slitt med både angst og depresjon og merker veldig ofte det hjelper å være ganske ærlig om hele greia. For det er jo så jævlig vanlig. Det har hvertfall hjulpet meg med å sette det hele i perspektiv. Når man ikke klarer å sette positivt lys på noe som helst, er det fint å minne seg selv på at det er så sinnsykt mange andre som sliter med akkurat det samme, og at det ikke skal være noe man må gjemme bort. For da blir det jo enda mer slitsomt. Og det ekstra bryet med å skamme seg for angsten og depresjonen, det gidder jeg faktisk ikke å slite med. Merker det har blitt lettere å identifisere tanker som har grunn i angst nå, kanskje ikke lettere å gjøre noe med dem, men det er jo fint å kunne skille de ut og vite at man skal ta de tankene så lite seriøst som mulig...

Malena

23.12.2014 kl.07:40

Angst er vondt å slite med, men ikkje farleg, sjølv om det kjennes sånn. Har sjølve slitt med angst i alle år, og er fyrst no eg får hjelp. Hos meg har angsten slått seg ut i anoreksi, ein lang historie eg ikkje skal gå inn på, men eg vil oppfordre til å be om hjelp, og våge å romme de kjenslene som er der. Det vil bli betre, men det blir ofte værre før det blir betre... Er sjølve innlagt no i jula. Det finnes mange gode plasser man kan søke om å få hjelp, der folk er rådyktige. Her eg er er de kjempeflinke!

Det handlar og om å finne mestrinstrategier for angsten, finne nye måtar å takle det på, og avledning ikkje minst. Men det tek ofte litt tid å finne de måtane som skulle funke.

Det er tøft, men verdt det til slutt! Man må våge å stole på at det går ann å få det betre. Synes sjølv det er vanskeleg å forstå, eller tru, men har dei trua på meg her, så må eg vel også få trua på at ting kan endrast.

Veit ikkje om dette var til hjelp, men jenta som sendte deg sms er ikkje åleine, og det finnes håp og hjelp som funker.

02.01.2015 kl.17:03

Gud kan sette deg fri - Han elsker deg høyere enn noe menneske kan elske noen :)

Jeg hadde spiseforstyrrelser og depresjoner i 5 år. Jeg hadde sosial angst, og søvnforstyrrelser. Jeg virkelig hatet meg selv, og ville gjøre ende på det.

Vinteren 2014 prøvde jeg "siste utvei", etter å ha prøvd alle Oslos psykologer (haha, mange hvertfall) de siste årene, uten framgang.

Da ga jeg Jesus en sjanse, etter å ha hørt hvordan kristne venner av meg hadde blitt satt fri fra både rusavhengighet og tvangstanker da de ble frelst.

Den dagen jeg ba Jesus inn i livet mitt ble jeg satt fri fra depresjon, angst og bulimi, og har ikke hatt et eneste problem med det siden!

Jesus bare viser meg at det er en grunn til at det er en mening med livet mitt, og det kommer han til å vise enhver som bare velger å søke han.

Han som skapte deg elsker deg, og lengter etter å sette deg fri fra det vonde. Vit at du er helt spesiell, du er en prinsesse, og så ufattelig verdifull!

Suzanne, du er ei helt utrolig bra dame, så ekte og fin!Takk for at du er du, og at du på bloggen og på Bloggerne deler litt av hvem du er med resten av verden.

Vit at du er elsket.

<3

Usensurert - Sunniva Anemone

03.01.2015 kl.23:28

Huff.. kjente meg så igjen der. Jeg er deprimert, jeg har en smule angst, jeg har prøvd på selvmord et par ganger, men folk prøver stadig å redde meg fra friheten.(døden altså) Jeg sitter å tenker en del, på at jeg må komme meg ut å treffe folk, være sosial, men det skremmer ræven av meg. Jeg skjelver bare jeg går inn på en kafe alene for å bestille kaffe.

Man må egentlig bare ta et skritt om gangen, prøve seg ut på farlig farvann. Det er en prøvelse, dette livet. Så sykt unødvendig egentlig.

04.01.2015 kl.05:05

Dette er faktisk første gang jeg skriver noe i et kommentarfelt bortsett fra facebook.

Men jeg kjenner meg på mange måter igjen i denne jentas verden, -slik den er for henne nå var den for meg for ca to år siden. Angsten er så brutal og føles så uoverkommelig, og selv om jeg aldri har jobbet så hardt for noe før som det å mestre og leve med angsten, så vet jeg også at det viktigste steget for meg var å få hjelp. Heldigvis finnes det fantastiske mennesker som jobber med dette og støtter og veileder underveis. Og er du ikke fornøyd med hjelpen du får, så bytt, for det finnes så mange flinke folk rundt forbi.

Lykke til, til denne jenta, ta en dag av gangen :)

Og takk til Suzanne som er åpen, ærlig og belyser :)

Veronica

04.01.2015 kl.08:12

Jeg har også emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, så er bare å ta kontakt om du/dere vil snakke.

Veronicaklaussen@hotmail.com

bevisstheten

14.01.2015 kl.14:43

Du er himmelsk Suzanne. Jeg tror ikke du selv vet hvor jævlig stor innflytelse du har på folk. Du kommer ut med noe så viktig - noe som idag tydeligvis er ''tabu'' å snakke om. Man skal ikke ha angst, depresjoner and so on - og hvis man har det, ja da er du automatisk plassert i en bås.

Du er ekte, du gir fullstendig faen (ikke i alt da regner jeg med, men det viktige) og du gir så mye godt av deg selv. Og du skal ikke bli overrasket når folk som sliter psykisk ser opp til deg, folk som sliter generelt eller som bare er - du skulle hatt en medalje eller hvertfall en jævlig dyr og royal vin for den du er. Du er best. Skulle ønske vi var bestiser, haha. Stå på!

du er ikke alene <3

14.01.2015 kl.23:01

Sliter med angst og deprisjoner jeg også (vondt og godt å høre jeg ikke er alene). Har slitt siden jeg var 14 (blir 20 i år), men har hatt en underliggende angst siden jeg var liten. Etter at en god venninne tok livet sitt som 15åring (og en god del andre dumme ting), har jeg slitt med isolasjon, angst, selvmordstanker og noen ganger selvskading. ble en drop-out fra vgs, og er ufør i dag.

etter en innleggelse i fjord ble jeg endelig tatt på alvor, fikk diagnose og en behandler som endelig forsto meg, og kunne forklare ting som jeg hadde holdt inni meg i mange år. Er på bedringens vei nå. God og tilrettelagt samtaleterapi hjalp veldig på meg vertfall. nå klarer jeg å gå i butikken, se folk i øynen når jeg prater med dem, og ikke få altfor vondt i magen hele tiden når jeg forlater døra hjemme. Noen perioder er bedre enn andre, og noen dårligere.

Bra at slike temaer blir tatt opp, føler ikke det blir pratet nok om.

Skriv en ny kommentar

hits